Hva er science fiction? | Bli kjent med forfatteren av Bian Shen

Hva er science fiction | Bli kjent med forfatteren av Bian Shen

- Hva er science fiction?

 

- For meg har det endret seg over tid, forteller Torbjørn.

 

Vi har tatt en prat med forfatter Torbjørn Øverland Amundsen, om hans Bian Shen-trilogi, og hvordan det er å skrive science fiction i Norge i dag.

 

Bian Shen er første bok i en trilogi om mennesker som har levd i tusenvis av år. Som både en gave og en forbannelse, har de vært tvunget til å leve gjennom verdenshistorien i barns kropper. Uten å kunne dø, uten å kunne vokse opp.

 

Nå er Torbjørn Ø. Amundsen aktuell med bok to i serien, Kelestriel.

 


Torbjørn Øverland Amundsen

Mer enn “aliens and spaceships”

 

- Denne diskusjonen har jeg ganske ofte med folk. Det var et intervju med Ian McEwan i The Guardian nylig, der han distanserte seg fra “conventional science fiction”, og fikk ganske mye pes for det. For ham var science-fiction knyttet til “aliens and spaceships” og det var ikke det han ville skrive om. Han ville skrive om AI og det menneskelige dilemmaet knyttet til det. Men du skal ikke være veldig kjent med science fiction for å skjønne at McEwan bommer fullstendig med sin uttalelse. Men det er også en annen mulighet. En sjanger er jo bare en merkelapp som først og fremst er med på å gi forventninger til leseren. Så, er problemet Ian McEwans manglende kunnskap om sjangeren, eller er problemet en lesergruppe som ikke vil lese science-fiction fordi de også forbinder det med romvesener og romskip?

 

Da jeg vokste opp var nok romvesener og romskip det jeg også forbandt med science fiction. Men etter hvert som jeg leste mer, så utviklet det seg til å handle mer om tanken “hva om?”. Men det spørsmålet kan man si ligger til grunn for all fiksjon, så hva er det som gjør science fiction til nettopp det, og ikke noe annet?

 

For meg er science fiction først og fremst knyttet til en mulig virkelighet, i motsetning til fantasy. Der fantasy er alternativ på en umulig måte, så er science fiction ofte alternativ på en mulig måte. Det er selvsagt ikke sort/hvitt, og ting som faller inn under paraplyen science fiction kan være vel så umulig som fantasy. Men jeg tror at det er denne mulige virkeligheten som tiltrekker Ian McEwan, og samtidig gjør det klart at en bok om AI må kalles science fiction.


"Hva om det finnes en gruppe med mennesker, som av en eller annen grunn har levd evig, men de er fanget i kroppen til barn"

 


- Vi kan si at science fiction tradisjonelt sett har vært en sjanger som utforsker en bestemt idé, eller et konsept - ofte kanskje på bekostning av andre ting. Hvordan finner du balansen mellom ideen og det litterære?

 

- Å finne det riktige uttrykket for Bian Shen var noe jeg måtte bruke veldig lang tid på. Kjært barn har mange navn, idélitteratur, konsept - for meg er det “hva om”-spørsmålet. Det var slik hele konseptet bak Bian Shen startet. Det første jeg studerte var filosofi og psykologi, men jeg ante ikke hva jeg ville jobbe med. Skriving var noe jeg hadde holdt på med en stund, men det var ikke noe jeg vurderte som en karriere. 

 

Samtidig var det en del av meg, og lesing har alltid vært min viktigste hobby. Selv om jeg ikke ville bli psykolog, så var jeg veldig fascinert av barnepsykologi. Du skal ikke reise veldig langt for å se at barneoppdragelse og synet på barn og hva et barn er, varierer enormt. Hvis du ser på det i historisk sammenheng blir forskjellene ekstreme. Jo mer du leser om det, jo mer innser du at det finnes ingen sannheter, det er bare veldig mange forskjellige perspektiver. Jeg innså at jeg hadde lyst å skrive om det å være barn opp gjennom historien, ikke minst fordi, uansett hva som skjer, så er barn uskyldige. Men hvilken mekanisme kunne tillate meg å ta med alle disse perspektivene?

Der alle gode ideer har sitt utspring

 

Jeg stod i dusjen og dette enkle spørsmålet dukket opp helt av seg selv: Hva om det finnes en gruppe med mennesker, som av en eller annen grunn har levd evig, men de er fanget i kroppen til barn. Jeg innså med en gang at dette var mekanismen jeg hadde lett etter. Disse menneskene ville oppleve barns perspektiv, samtidig som de ikke var barn, og kunne vurdere det som voksne. Jeg bestemte meg også fort for at de ville bli gjenfødt på forskjellige steder hver gang og på den måten kunne jeg dekke verdenshistorien nøyaktig slik jeg ville. 

 

Men det jeg ikke visste var hvorfor disse barna eksisterte. Det tok meg i hvert fall et par år før jeg bestemte meg - og selv da var jeg ikke helt overbevist - skulle jeg skrive dette som science fiction, eller som fantasy? Jeg var alltid klar over at det valget ville gi to helt forskjellige historier.

 

Da jeg til slutt endte opp med “mest” science fiction - og jeg sier mest , for bøkene har definitivt elementer som kanskje hører mer hjemme i fantasy - var det nettopp fordi jeg ønsket å ta utgangspunkt i den verden som vi kjenner. Jeg ville bruke vår historie slik vi tror den er, jeg ville kunne trekke på alt det fantastiske virkeligheten har å by på.

Unge og voksne

 

- Apropos balansen mellom barneperspektiv og voksenperspektiv - vårt inntrykk er at første bok retter seg mer mot ungdomslesere, mens bok to er mer fokusert mot voksne?

 

- De blir utgitt som ungdomsbøker. Men da jeg skrev Bian Shen, hadde jeg ikke en bevisst tanke om at jeg skrev en ungdomsbok. Jeg skrev en historie som jeg likte og som jeg mente at kunne henvende seg like mye til voksne som ungdom. Men første bok har nok en del elementer som kan føles mer passende for ungdomsbøker, men det kommer nok mer av mine tanker om å etablere hovedpersonen i sitt “opprinnelige” miljø. Samtidig er det elementer i boken som jeg tror bare voksne vil skjønne.

Bok to er mye mer strømlinjeformet fordi det er en oppfølger, og kan i sin helhet oppleves som mer voksen. Men for meg så fortsetter bare bok to der bok en slutter, så kanskje det bare handler om progresjon i historien. De underliggende temaene er universale og egner seg like godt for voksne og ungdom. 

 

- Har forlaget lagt noen føringer på at du burde rette deg mer mot ungdom?

 

- Vi (min redaktør og jeg) har diskutert enkelte elementer i boken utfra tanken om at boken skal leses av ungdom. Så forlaget legger ikke noen føringer, men redaktøren min har selvsagt meninger. Og de diskusjonene vi har, handler sjelden om innhold. Det er ikke slik at “nå blir det for blodig for en ungdomsbok”. I Norge har vi stor toleranse for hva som kan være med i barnelitteratur. Det er ikke slik som i USA, hvor f.eks seksualitet bare kan skrives på spesifikke måter, om i det hele tatt. Som sagt, så har vi ikke diskutert innhold i noen stor grad, så det handler ofte om form. Hvordan formidle akkurat det punktet?


"Hva skjer når du har vært aseksuell i 7000 år, og så plutselig blir du seksuell?"

 


- I bok en får vi vite at Barna er aseksuelle. Var det en avgjørelse du tok på vegne av alle Barna for å unngå hele problematikken rundt seksualitet, eller var det noen annen grunn?

 

- Jeg gjorde det av årsaker knyttet til den underliggende forklaringsmodellen. Det handler om hvorfor barna eksisterer og hvordan de skal fungere. Så det hadde ingenting med seksualproblematikk å gjøre, det handlet bare om hva jeg så for meg var logisk, sett ifra hvilken funksjon de har. Men akkurat dette er noe som blir tatt opp i bok to. Og jeg skal ikke spoile for mye, men et lite hint kan jeg vel gi. Hva skjer når du har vært aseksuell i 7000 år, og så plutselig blir du seksuell? Hva skjer når du opplever puberteten for første gang, selv om du på alle andre måter er voksen? Det er utrolig mye gøy du kan gjøre med det. Så det er en tematikk som ligger i bakgrunnen av hovedhistorien.

Science fiction i Norge

 

- Kan du beskrive science fiction sin posisjon i Norge?

 

- Den er litt rar. Jeg oppfatter ikke at det er så mye vilje til å dra frem norsk science fiction som seriøs litteratur for voksne, og det er det samme med fantasy. Ofte ender bøkene opp som barne- og ungdomslitteratur, eller så er det slik som med Ian McEwan, det “er ikke science fiction”. Så det finnes et skille som er kunstig, og som i resten av verden, kanskje først og fremst handler om snobberi.

Man kan for eksempel ikke argumentere lenger for at science fiction og fantasy ikke selger - det er bare tull, det vet vi jo, det selger kjempemye. Så vi kan bryte det ned, hvis vi ser på de fire fasene av et hvilket som helst verk: noen må lage det, noen må bearbeide det, noen må selge det, og noen må kjøpe det. Vi vet at noen kjøper det. Vi vet at folk vil lage det. Da er det de to i midten, noen må bearbeide det, og noen må selge det. Det er ikke veldig mange som vil selge det, en gjennomsnittlig bokhandel i Norge kan ikke selge science fiction, for de kjenner det ikke.

 

Så er det redaksjonene, de som skal bearbeide det. Nå har jeg heldigvis en redaktør som er superflink - men det er ikke mange som ham. Det finnes mange redaktører som er gode på språk og historiefortelling, men i bearbeidelsen kreves det også sjangerkunnskap og det er det langt færre som har.

 

Men dette er nok ikke noe særnorsk fenomen. Samtidig skjer det veldig interessante ting rundt om i verden. Kina hyrte for eksempel inn Neil Gaiman for å lære dem om science fiction. De tok et sentralisert grep, for de mente at de som kultur var i ferd med å glemme hvordan de skal innovere. Og for dem var science fiction nært knyttet til innovasjon. Så det er en underlig verden noen ganger, men jeg er helt enig. Som sjangerlitteratur står science fiction i en særstilling til den effekten den har på verdenen. 

 

Så oppsummert, det er mye å gå på. Men jeg tror det vil endre seg fremover. Spesielt film og TV-serier kan komme til å trekke lasset på en ny måte. Jeg håper hvertfall det.


"Du kan argumentere for at noen av de mest populære science fiction-bøkene egentlig er krimbøker satt i en science fiction-verden"

 


Vi trenger science fiction

 

- Tror du det ville vært bedre for sjangeren om vi rett og slett ikke kalte det science fiction? Slik at bokhandlerne og forfatterne slapp å forholde seg til begrepet?

 

- Da er spørsmålet igjen, hva gagner leserne? For meg handler sjangre først og fremst om forventninger. I dag har jeg lyst til å lese en sånn type bok. Hvis alle bøker på biblioteket hadde hatt blanke omslag, og du hadde plukket ut en tilfeldig tittel, hva er sannsynligheten for at du ville blitt fornøyd med den? Veldig liten. Så jeg tror vi trenger merkelapper. Men så er det jo noen som prøver å endre eller manipulere merkelappene. Som med A Handmaid’s Tale, for eksempel, der har det også vært en del diskusjon om hva det er, hva det ikke er. Er det science fiction, er det ikke science fiction?

 

Gitt at du har personer som liker å lese, folk som liker god litteratur, og du har en liste over hva de liker å lese - og på den listen er det ingenting som har merkelappen science fiction. Men ofte vil du se bøker som gjerne kunne blitt kalt science fiction eller som har elementer som vi forbinder med science fiction. Gode bibliotekarer og bokhandlere gjør dette hele tiden tror jeg. De sier: “Du vil antagelig like denne boken.”

 

Men det er vanskelig. Jeg tror i bunn og grunn at det handler om at leserne trenger noen forventninger. Men vi kunne også vært flinkere til å klargjøre de forventningene til leserne, og samtidig ikke vært så opptatt av om det er et romskip, eller en alien, men heller “er det bra?” Det er så mange andre typer måter man kunne vurdert litteratur på, enn å bruke veldige store kategorier.

 

For science fiction kan jo bare være en setting - for noen er det det. Du kan argumentere for at noen av de mest populære science fiction-bøkene egentlig er krimbøker satt i en science fiction-verden. Det er krim som er hovedelementet i historien, som for eksempel i Altered Carbon-bøkene. Men da er vi tilbake til, hva er det som påvirker deg som leser? For det er mange som leser krim, som kan lese en krimbok i en science fiction-setting og synes det er helt greit - hvis det selges sånn. Men hvis det selges som en science fiction, så tenker de at “nei, det er ikke for meg.” Så det handler om markedsteknikker, å vite hva som påvirker oss. Det er mye rart som slår inn der.

Når kommer neste bok

 

- Det er 6-7 år siden den første boken. Må vi vente like lenge på neste?

 

- Nei. Det vil gå betraktelig fortere. Men jeg sa det samme sist gang også, men det har vært en del utypiske omstendigheter som jeg ikke har hatt kontroll på underveis. Men jeg vil tippe det vil ta to år. Jeg har strukturen klar, vet hva som skal skje, så da gjelder det “bare” å skrive.


Vil du vinne et signert eksemplar av Bian Shen?

 

Vi deler ut 6 signerte innbundne utgaver av Torbjørn Øverland Amundsens første bok, Bian Shen. Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar i kommentarfeltet under - med ordene SCIENCE FICTION.

 

Vinnerne trekkes mandag 15. juli!

© 2018 Outland. Alle rettigheter reservert.